Feminisme blir til kvinnefrigjøring på 60-tallet

På 60-tallet kunne det virke som om feminismen var død. Men på 70-tallet ble kvinnens kamp mot kjønnsdiskriminering igjen aktuelt. Kampen for stemmerett på begynnelsen av 1900-tallet var feminismens første bølge, dette var den andre. Feminisme ble på 70-tallet byttet ut med kvinnefrigjøring, eller Womens Liberation.

I løpet av 60-tallet dukket det opp nye kampsaker. I USA var borgerrettsbevegelsen aktiv i bekjempelsen av diskriminering og fattigdom som gikk ut over mange fargede amerikanere. Mange kjempet også mot at USA var med i Vietnamkrigen. Hippiebevegelsen oppstod også på 60-tallet. Kvinner var med i alle disse bevegelsene, men opplevde fort at de ikke ble tatt alvorlig, og ble til og med møtt med fiendtlighet. De samme bevegelsene som var for fri dop, fri sex og ville bedre forholdene for afrikanske amerikanere, ignorerte kvinnens rettigheter.

Som de fargede dannet også nå kvinnene sine egne bevegelser for å bedre forholdene. Det var ingen enkelt gruppe eller organisasjon som sto bak 60- og 70-årenes kvinnebevegelse, men flere små grupperinger som samlet seg om et enkelt mål. Det var tydelig at det var mange som ville ha forandring.

Mange fargede kvinner mente at kvinnebevegelsen på 70-tallet konsentrerte seg for mye om rettighetene til hvite, velutdannede kvinner. Fortsatt slet mange afroamerikanske kvinner med rase- og kjønnsdiskriminering, fattigdom og dårlige boforhold. De hadde det på mange måter mye verre enn de hvite kvinnene. De brøt til slutt ut og startet sine egne kvinneorganisasjoner.

På mange måter gikk de ”nye” feministene lenger enn sine forgjengere da det ikke var noen enkel sak de kjempet for. Flere kvinner måtte engasjere seg, gå sammen og snakke i grupper om hvilke endringer de ville ha, slik at de sammen kunne kjempe for sine mål. Kvinner samlet seg i grupper, og det var åpenbart fellestrekk i hva de ville ha forandringer på. De kom frem til at full likestilling ikke kunne bli en realitet før rollene i hjemmet ble likt fordelt.